Entusiasten forteller

William D Stinessen fra Bergen forteller her om sin Marnamotor.
Min «Pride and Beauty»
Dette er historien om en sørlandssnekke fra Arendal og restaurering av tilhørende Marna K-motor fra 1955. Snekken ble bygget i 1960 og har vært i familiens eie siden 1965.
Historien startet tidlig våren 2011 da jeg fortalte en venn av meg, Erik Reksten, om en ganske trist hendelse, – motoren i snekken min led en heller trist skjebne sommeren før, etter å ha brukt en formue på å reparere en del skader i treverket. Snekken så flott ut den. Men da jeg satte den på sjøen og startet motoren var det åpenbart en kjølevannslekkasje inni motoren. Og den var stor. Måtte reise vekk, – og da jeg kom hjem igjen sto motoren i “sju steiner”.
Problemet mitt var da: Hvordan bli kvitt den gamle motoren, – og hvordan få tak i ny? Og ikke minst, – hva kom dette til å koste meg? Ca 100.000 var svaret på det siste spørsmålet. Uaktuelt. Kanskje elektrisk motor, – med en haug med batterier? Noe billigere, – men ville endt opp med en “rar” snekke. Lyden, – eller rettere sagt mangel på lyd, ville ikke stemme i det hele tatt. Begrenset rekkevidde (uten støyende aggregat). All verdens miljøhensyn og globale klimaproblemer kunne ikke løses med en elektromotor i snekken min. Slo tanken fra meg, – og hadde derfor fortsatt et problem.
Inntil jeg fortalte Erik om historien. Skal nevne med en gang at jeg kjente Erik som en tusenkunstner, – med tonnevis av praktisk erfaring. Ikke så mye om båt kanskje, – men omtrent alt annet. Gamle amerikanske biler, lastebiler, gravemaskiner, – og med billakkering som profesjon. Og trommeslager! Etter å ha hørt historien sa han “det er sikkert en robust motor konstruksjon, – den lar seg trolig fikse, – la oss se nærmere på problemet”. Som fortsatt sto i sju steiner. I båthuset til Hordnes Båtforening utenfor Bergen.

Så vi tok turen ned for å se på tragedien. “Hent det største spettet du har hjemme” sa Erik. Jeg så gjorde, hvorpå han satte det i svinghjulet, – og dro til. Ingen reaksjon. «OK, – den som ikke vil han skal», og dro til så spantene holdt på å komme ut på motsatt side. Jammen var der bevegelse! Og litt til. “Denne lar seg fikse!” Jeg var tvilende. Motoren så jo ikke ut! Oppgitt og “preservert” i sjøvann i 6 måneder. Riktignok har jeg har jeg hørt historien om en mann som gikk på vannet for lenge siden, – men dog …..
Og så begynte eventyret, – som skulle ta mange, mange timer i båthuset. Og i diverse hjemme-verksteder rundt i Bergens området.
Begynnelsen var grei. Av med toppen og eksos manifolden. Vi så da den sannsynlige årsaken til lekkasjen, – manifold pakningen hadde ikke holdt tett og kjølevannet (sjøvann) ble dradd inn i luftinntaket til forre sylinder, – og derfra videre i systemet. En kjent svakhet med disse motorene, hvor det kun er to bolter som holder manifolden inntil blokken. Er ikke gjengene på boltene bra og overflatene på manifold og blokk plane og rene kan dette problemet oppstå.
Jeg var heldig og kunne montere en kjetting talje i taket og fikk løftet motoren opp fra fundamentet, men ble da oppmerksom på at fundamentet heller ikke var helt bra. Selv om noe råte i boltgjennomføringene ble ad hoc reparert noen år tidligere. Med andre ord hadde jeg nå to jobber foran meg. Nye motorfundamenter og nærmest fulloverhaling av motoren. Da var det godt å vite at jeg hadde Erik med meg!!
Etter hvert som delene kom av, – ble de transportert opp til Erik sin garasje for videre undersøkelser og bearbeiding. I snekken var det største problemet å få av sylinderblokken. Gammel avleiring i sylinderveggene nedenfor slaglengden var lei å komme forbi for stemplene. Men med nennsom hånd, og riktig bruk av makt, – for det måtte til, – kom blokken etter hvert av. Nå var det spennende, – hvor mye skade hadde sjøvannet forårsaket nede i motoren? Forbausende lite. Blandingen av sjøvann og smøreolje hadde beskyttet alle vitale lagre. Kun krysspinn lageret til forre stempel måtte mykes opp med litt rustløser olje. Og ellers en grundig rengjøring og fjerning av noe rust på kam akslingen og stakene. Vi valgte ikke å demontere veivhuset, veivaksling m.m.
I garasjen til Erik startet arbeidet med topp, manifold og sylinderblokk. Da oppdaget vi at toppen som jeg skiftet for et par år siden (med en “pent brukt” jeg ble tilbudt) ikke tålte planslipingen. For den hadde bare en millimeter eller så med gods igjen før gjennomrusting. Og den gamle toppen, som sannsynligvis var i brukbar stand, hev jeg dessverre da jeg trodde motoren var hinsides reparerbar sommeren før. Eriks formaning var derfor tydelig, – ikke kast gamle deler, – de kan komme til nytte igjen, – når du minst venter det. Dag Riise, en venn av Erik, gjorde et hederlig forsøk på å sveise igjen hullet i toppen, som en midlertidig løsning. Å sveise på støpejern vet de fleste er en utfordring, – for å si det mildt! Selv Dag måtte melde pass her, – det er ikke ofte han må.
Vi antok at det kunne bli en utfordring å få tak i en brukt topp i god stand. Det skulle senere vise seg å være helt feil. Da jeg begynte å sjekke mulige eiere av brukte topper spurte jeg også Marna om de hadde noen tips. Og det hadde de! Marna hadde faktisk en fabrikkny topp liggende i hyllene. Pakk og send!
Erik så også at blokken trengte nye deler. Et par ventiler og tilhørende styringer måtte også skiftes. Igjen demonstrerte Marna Motor at de kunne levere. Vet ikke, – men antar flere av delene måtte lages på min bestilling. Husker ikke hvor mange bestillinger jeg sendte dem etter hvert som behovene oppsto, – men jeg husker godt den velvillighet jeg alltid ble møtt med, – raske levering, – til helt akseptable priser. Enten det var én skrue, – eller en hel haug med pakninger, bolter, ventiler m.m.
Nå var vi kommet så langt i prosjektet at jeg begynte å bli en forsiktig optimist. Erik var en ukuelig optimist hele veien, – det hjalp meg mye! Mens Erik styrte på med de avmonterte motordelene, – var det min jobb å gjøre resten av motoren ren. Fjerne utvendig rust og gammel hammerlakk maling som jeg hadde malt den i for mange år siden. For nå gjorde Erik det helt klart, – motoren skulle ikke bare gå rundt igjen, – den skulle se ordentlig ut. Minst like bra som da den var ny! Så her måtte vi “ned til svoren” som Erik pleier å si, – og bygge den opp igjen. Den skulle lakkeres i original farge, og her kom Eriks kompetanse til sin rett. Etter å ha konferert med Marna fant han fargekoden som stemte helt med Marnas original farge, når motoren i sin tid ble levert i 1955!

I mellomtiden jobbet jeg med nytt motorfundament. Høres kanskje ut som en liten sideaktivitet, – det var det ikke! Selv om jeg målte opp det gamle før de ble revet i filler, – ble det mye høvling, liming, kapping, – og litt banning, – før de nye fundament bjelkene falt på plass. Vi valgte furu selv om eik ble anbefalt. Både pga tilgjengelighet på emner, – og problemene med liming og impregnering av eik (ingenting penetrerer).
En av overraskelsene var de gjennomgående skrogbolter i bronse som holdt fundamentbjelkene på plass. Flere av dem var korrodert av på midten og så ut som timeglass. Pussig! De ble erstattet av nye bolter i rustfritt stål, – selv om det ikke er som de originale.
Erik nevnte at han hadde en kontakt østpå som kunne overhale magneten, Thomas Lindal, Flobergshagen Electromechanic Services. Selv om den hadde fungert greit var det naturlig å takke ja til dette forslaget. Ut i fra tanken om at det ville blitt veldig dumt om alt annet ble veldig bra, – for så å oppdage at magneten også burde vært overhalt. Grei pris og kort tid etter mottok vi en magnet som så ut som den var fabrikkny!
Så var tiden kommet til sammen-stilling og lakkering. Nyoverhalt blokk, manifold og ny topp ble montert på. Blokken var en utfordring. Veier jo en god del, – og stempler med nye stempelringer skulle inn i sylindrene mens blokken ble låret ned ved hjelp av kjettingtaljen. Høres kanskje enkelt ut, – men det var det ikke!! Stempelringene måtte klemmes sammen, men bare halve, slik at de entret sylinderen. Vi brukte stempelring klemmer og slangeklemmer.

Problemet var at blokken «hang og dinglet”. Snart var stempelringen inne, – for så å glippe ut igjen. Det hjalp å låse svinghjulet, – da ble det lettere å kontrollere entringen. Men en del lirking måtte til før blokken entret til slutt. Topp og manifold kom greit på plass. Muttrer ble trukket til med anvist moment fra Marna.

Og så var det frem med lakk-sprøyten. Etter en rustbindende grunning hvor rusten hadde satt sine spor, var det en runde med vanlig grå grunner, og så lakken. Ikke skjønner jeg hvordan Erik fikk det til, – men han fikk godt dekke alle steder, innimellom alle krinkelkroker, uten “gardiner eller helligdager”. Ufattelig bra lakkeringsarbeid. Nå kom smilet mitt frem…. Og hans…….

Men det stoppet ikke der. For alle smøreolje- og kjølevannsrør lå fortsatt i en haug, – og bar fortsatt preg av tilstanden de var i da vi begynte. Disse skulle ikke lakkeres grønn! For Erik var det viktig at alt av messing, bronse og kopper skulle skinne. Frem kom poleringsskiver, tilhørende ost, – i 3 grader (grov, medium og fin). Og så hadde jeg jobb en stund fremover… I lengre tid hadde andre kollegaer i båthuset lurt på hva jeg holdt på med. Nå lurte de virkelig! Polering av smøre- og kjølevannsrør???
Skinnende som juveler ble de siste delene montert på motoren. Et vakkert syn. Jeg var endelig klar til å teste om alt var OK. Tørnet motoren for å sjekke om vi hadde sm.o. trykk, – men nei. Gikk over alle koblinger og nippler, – og joda, – en av dem sugde luft. Problemet var løst. Erik mente det var best om vi prøvekjørte motoren inne i båthallen før vi satte den på sjøen. (Med alt oppstyret vi hadde skapt i måneder ville vi jo helst ikke oppleve bom-start utenfor kaien når alle stod og så på). Og startet gjorde den. For en lettelse …….
Nå var det på tide å få snekken på sjøen. Det manglet ikke på kommentarer fra forbipasserende i båtforeningen da de så motoren, selvsagt uten lokk på motorkassen. «Litt av et smykke-skrin du har der». Spenningen var til å ta og føle på da vi skulle sveive motoren i gang mens alle så på. En liten dram (til motoren), – og så var det bare å dra til. Etter et par forsøk kom tenningen. Og litt til, – så bruste motoren, – i ren glede. Som en musikalsk fontene av godlyder. Slik skal en ordentlig snekke motor skal låte. Og ut på vår første prøvetur. Det var mange smil å se fra alle dem som hadde fulgt prosjektet, noen nært som styreformannen i båtforeningen, og noen på litt avstand, – fra de første skeptiske blikk opp i båten da motoren ikke så spesielt lovende ut. Til den begynte å ligne på en ordentlig Marna motor.
Siden ble det daglige turer i snekken, som jeg pleier å ta ut til hytten vår på Tofterøy i Sund, like nord for Marsteienen Fyr. Igjen kunne jeg nyte sjølivets gleder, – som å sette garn, – og hente opp havets skatter,,,,, Eller bare tøffe rundt mellom holmer og skjær, – i en av de vakreste skjærgårdene jeg vet om.

Til slutt en spesiell takk til Erik som gjorde dette prosjektet til en suksess. Han medhjelper Dag som løste en del nøtter underveis, – og ikke minst en takk til Marna Motor som i 1955 bygget motoren, – og i 2011 fremdeles leverte deler og yter fremragende service.
I år blir det kun «lettere overhaling og finpuss» på skroget. Jeg sverger til Epifane lakk for å få frem gløden i treverket. Mer om det senere …… Bunnsmøring og sm.o. skift, – så regner jeg med å være tilbake på sjøen, – der snekken hører hjemme.
Fana 13.05.12 – William Dahm Stinessen